I 1901 ble Tønsberg-Eidsfossbanen åpnet for trafikk. Dette var en smalsporet jernbane som også Eidsfoss Verk produserte godsvogner til.
Dessverre ble jernbanen nedlagt i 1938. Verket var klar over at det ville gå slik, så vinteren `38 ble det kjøpt tomt på Sundland i Drammen for oppførsel av et større jernbaneverksted.
Leveringen av godsvogner kunne derfor forsette ved at detaljarbeidet ble utført på Eidsfoss og deretter kjørt over til Drammen.
Det var en stor begivenhet for alle i Hof og i særdeleshet på Eidsfoss ved åpningen for 100 år siden. Det er viktig å kunne markere dette med en folkefest 100 år senere.
Arrangementskomiteen har valgt lørdag den 15. september 2001 som dato for jubileumsarrangementet. Denne dagen vil vi prøve å gjenskape og følge dagsorden som ble fulgt for 100 år siden Bl.a. møtte da statsraad Løvland og stortingspresident Berner, som i spissen for et selskap på ca. 30 personer ankom Eidsfoss med hjulbåten Ekern.
Skipet var den gang ett av landets eldste dampdrevne fartøy. Dette skjedde i øsende regnvær, så akkurat det dårlige været kan vi vel stryke av programmet 15. september.
Da Tønsberg - Eidsfossbanen skulle åpnes for trafikk 18. oktober 1901, fikk Eidsfoss et kortvarig besøk av en rekke høye herrer, som skulle overvære begivenheten. Det var statsråd Løvland og stortingspresident Berner som, i spissen for et selskap på ca. 3O deltakere, kom med tog fra Kristiania til Flesaker. Her møtte major Schwartz opp, og med hjulbåten "D/S Ekern", den gang landets eldste dampskip, dro selskapet i øsende regnvær over Fiskumvannet og Eikern til Eidsfoss.
Båten la til brygga kl. 13:3O under dundrende salutt. Den flaggsmykte brygge var proppfull av folk. Verkets arbeidere var møtt fram under sin fane og musikken spilte. Hof herredstyre var også møtt opp. På brygga var det kjørt fram et flaggsmykket lokomotiv, en historisk maskin, som hadde vært Randsfjordbanens første lokomotiv og nå tilhørte kontraktør Sørensen.
Ved ankomsten utbrakte verkseier Olsen et leve for autoritetene.
Gjennom en praktfull æresport begav selskapet seg fra dampskipsbrygga i prosesjon til Eidsfoss hovedgård, hvor man paa det elskverdigste ble mottatt av fru major Schwartz. I det gjestfrie hjem ble det servert en splendid frokost, hvorunder det særlig mellom major Schwartz og statsråd Løvland falt mange smukke ord. Sist i majorens tale for autoritetene utbad han seg av hr. Løvland at denne ville bevise ham den ære å tømme skålen av et familiebeger, som var knyttet til vårt jernbanevesens historie. Begerets inskripsjon viste, at det var forært talerens far, stadshauptmand Schwartz i Drammen i 1873, av beboerne ved Røroslinjen.
Skålen for stortingspresidenten ble ledsaget av drønnende salutt. Under festen spilte musikken ute på tunet. Før selskapet forlot det gjestfrie hus ble hele gruppen fotografert med hovedbygningen som bakgrunn. og da man hadde stilt seg opp i prosesjon lød det et kraftig: "Leve Eidsfoss", og på ny drønnet salutten."
Fra Morgenbladet 1901.
I historiske skrifter blir Eidsfossbanen betegnet som en lidelseshistorie, men også som en jernbane som mange i indre Vestfold var avhengige av. Etter en planleggings- og utbyggingsperiode på åtte år, åpnet jernbanen 18. oktober 1901. Det var Handelsstandsforeningen i Tønsberg som lanserte idéen. Foreningen mente en jernbane innover i landet kunne skaffe flere kunder til forretningene i byen. Jernbanen ble kalkulert til 1,2 millioner kroner, en voldsom mengde penger på den tiden. I 1896 ga staten et tilskudd på 596.000 kroner. Resten ble finansiert med kommunale og private bidrag.
Strekningen fra Tønsberg til Eidsfoss var 48 kilometer lang. Største høydeforskjell var 38 meter. Eidsfossbanen var smalsporet. Det var nøyaktig 1067 millimeter mellom skinnene. Det går fortsatt ann å kjøre gjennom noen av skjæringene som ble laget for banen. Det er bare såvidt en moderne bil kommer gjennom.
Banen gikk gjennom bygdene Sem, Ramnes, Våle, Hillestad og Hof. Det var 18 stasjoner langs ruten, syv av dem lå i Hof kommune. Utgangspunktet for jernbanen var på Stensarmen i Tønsberg. De to første damplokomotivene het Tønsberg og Eidsfos. De hadde liten kraft, og i mye snø stoppet jernbanen. Det ble fortalt at farten på jernbanen var så lav at folk kunne rusle av toget i fart og plukke bær på turen. Senere ble det satt inn kraftigere lokomotiver.
Eidsfossbanen fraktet tømmer, gjødsel, kraftfor, melk, korn og slakt. Bøndene benyttet banen for å frakte varene sine til torvet i Tønsberg. En periode var det noe turisme på Eidsfossbanen. Folk kunne foreta en rundreise fra Kristiania (Oslo) til Drammen og Flesaker. Der tok de båt over Eikern til Eidsfoss, og jernbane til Tønsberg. Derfra dro de tilbake til Kristiania med båt. Rundturen, som tok to dager, kostet 9,70 kroner i 1905.
En vanlig billett fra Ramnes til Tønsberg kostet 25 øre i 1910. En lav sum, men mange penger på den tiden. En vanlig dagslønn var 80 øre. Jernbanen var et underskuddsforetagende. Hof kjempet lenge for å beholde Eidsfossbanen, men til slutt ville hverken handelsstanden i Tønsberg, Tønsberg by eller Ramnes og Våle være med på å finansiere driften. Samtidig ble rutebil-tilbudet i distriktene utbygget.
I 1938, etter 37 års drift, var det slutt.
Få dager etter nedleggelsen, begynte det å gå busser i jernbanens tidligere distrikt. Kort etter ble skinnene tatt opp og sendt til Spigerverket.